I helgen ble den 7. utgaven av Swedish Open avholdt i Gøteborg. For tredje gang stilte Ringerike Karateklubb i Swedish Open – for tredje gang var det Marleen senpai som stilte. Turneringen avholdes annenhvert år, og er organisert helproft fra start til mål.

Det var mange norske utøvere med denne gangen, og det gjør det interessant å følge med. Når det i tillegg er av ens egne; ja, da kommer flere fra klubben for å se! Dette er ekstra artig, så klubben var på plass med over et titalls total sett.

Marleen senpai deltok i klassen damer +65 kg som var den klassen med mest meriterte utøvere. 3 stykker har pallplasseringer i EM, og alle har meritter fra anerkjente turneringer. Det ble trukket spansk motstand, Aiala Garcia, som bl.a. har 3.plass i EM 2017 – en beinhard fighter med et veldig sterkt driv.

Frem imot Swedish Open har det vært nedlagt en betydelig innsats i Dojo`n. Tidligere oppkjøringer har vært preget av sykdom, og derfor mindre mengde trening. Dette har resultert i «plan-B» løsninger, dvs. at man ikke har kunnet bruke sine kapasiteter fullt ut. Men denne gangen har den delen falt på plass i større grad, samt en meget målbevisst utøver som har vært villig til å ofre seg; Marleen.

Klubben har også stilt opp med alle ressurser, og det er verdt å nevne Frank, Svein Arne og ikke minst Jarle som har gjort en unik støttene jobb (og juling til tider) for å gjøre Marleen klar. På selve stevne kommer altmuligmann Svein Olaf til med sin «fikser alt» evne som er en viktig brikke.

Men vel oppe på matta er det kun én som kan «fikse» noe, og det er utøveren selv. Det ble en hard kamp – som antatt, og ikke minst en lang en! Begge var teknisk gode, som gjorde at det ble en kamp om å spille ut den andre, samtidig som det var harde teknikker og driv som konstant dem imellom. Men man kunne ane at det var norske teknikker som rammet mest, siden man så at Aiala Garcia gjorde endringer for å dekke seg. Marleen sin stil er ikke lett å dekke seg imot, spesielt siden den er uforutsigbar og kan endre seg ved behov. Akkurat dette er det mange som ikke evner, og når da ting ikke fungerer så «sitter de fast». Det var ikke tilfelle her, og med bevegelse og variasjon faller kampen mer og mer over i riktig retning – sett med norske øyne. Et kne fra Marleen treffer haken til Aiala Garcia, som henter seg inn igjen – akkurat tidsnok før hun fikk scoring mot seg. Det er snakk om veldig små marginer før dette hadde vært en avgjørelse, og etter kampen forteller en ispose på en spansk hake hvor tett på dette var. Kampen gikk over to forlengelser, som vil 3+2+2 minutter uten hvile. Dette forteller om hvilken fysisk form som kreves. Dommere tar avgjørelsen, og setter den til Marleen, noe som føles rett siden de mest rammende treff kom den veien.

Etter dette er det om å gjøre å få hentet seg inn så mye som mulig, for det kommer en kamp til. Kamp nummer to var mot en mer lokal fighter, Moa Jensen fra Kungälv Kyokushin Karate. Dette kom til å bli en annen type kamp. Moa veier for det første 10 kg mer, og hadde i tillegg walkover i sin første kamp. Med andre ord sto en større utøver som var totalt uthvilt, uten noe treffere i ben, armer og kropp som man fort får når man er i aksjon. Vel oppe på matta var det klart for kamp nummer to. Litt måling fra start, og etter at utøverne fikk kjent litt på hverandre kom det mer i gang. Moa Jensen satte noen veldig tunge lave spark mot bena, og med den store vektforskjellen så dette langt mer ille ut enn hva det var. Marleen ble sparket ut av balanse ved disse, men da endret hun taktikk og en mer bevegelig stil kom til syne. Med dette ble ikke Marleen truffet betydelig, og når man så bevegelsen så skjønte man også at de tunge teknikken som hun mottok i starten ikke hadde rammet så mye som man kunne tro. Med dette så bommet den svenske utøveren mye, og Marleen traff. Men som sagt med størrelseforskjell og en uthvilt kropp kan man ta langt mer uten at det synes. Når det gikk mot sluttet av kampen så kom det en sluttspurt, men det ble mer fysisk enn teknisk og sånn sett ikke mye å ta tak i. Men det viste seg at dette ble nok til at dommere 4-1 mente at Sverige skulle til finalen. Flere forventet at det kunne komme en forlengelse her, og det av flere grunner. Kampen skal dømmes i sin helhet og ikke etter en innspurt, og største delen av kampen er Marleen den som er mest aktiv, treffer mest, og får sin motstander til å bomme. Men det er flere måter å tolke en kamp på, og Moa Jensen er en knallsterk utøver som vi kommer til å se enda mer til.

Totalt sett er prestasjonen veldig bra. Ikke bare blir det vinst mot en merittert utøver, og det i en jevn og tøff kamp. I kamp to blir det tap, men der kommer den tekniske kapasiteten til sin rett; uten den klarer man seg ikke mot erfarne utøvere – og i hvert fall ikke når man er såpass mye lettere. Resultatet er en bekreftelse på at utøver og klubb vet hva som skal til, og ikke minst har det som skal til for å møte et internasjonalt nivå av betydning.

Du kan se begge kampene: