Trening og gradering av barn

I senere tid har det vokst frem en økende diskusjon i kampsportmiljøet angående trening og gradering av barn. Grovt sett finner man to ytterpunkter i forhold til hvilke verdier som ligger til grunn for denne diskusjonen.

 

På den ene siden ser man en tildels overfladisk holdning hvor barna blir sett på som en enkel inntektskilde til klubben. Opplæring blir i disse tilfeller gjerne satt til ukvalifiserte – ikke ukvalifisert i direkte fagelig forstand, men på det ansvarlige planet. Man ser for eksempel at det kynisk brukes ungdom til å «trene» barn. Dette er i seg selv uansvarlig fordi man i tenårene ikke har den livserfaring og den innsikt som man trenger å ha for å ivareta et ungt sinn og en kropp som skal utvikles.

Hvis man trekker noen enkle paralleller til det dagligdagse liv, og gjør man det så ser man hvor feil dette blir. Sett for eksempel en 15/16-åring til å ha eneansvaret for 20-30 barn i en barnehage, hvor det i tillegg skal omhandle spark og slag. Videre skal man ha viten om hvor mye og hvordan en barnekropp skal belastes i så ung alder. Dette kan man legge til flere perspektiver på, men det er neppe behov for det.

I tillegg til dette finner man også ut at motivasjonen ikke beholdes, som oftest på grunn av at man får en liten grad av læring i en slik struktur. Uten læring og følgende mestringfølelse mister selv eldre utøvere motivasjonen etterhvert. Dette søker man da som regel ved løst ved å kjøpe barnets «interesse» – ved i gi bort «lettvinte» beltegrader.

Så kan man se på dette på en 3-5 års periode; man starter på barnepartier ved 9-års alder og graderer to (noen også tre) ganger i året. Det vil si at man entrer ungdomspartiet som 12-åring, og står klar for sort belte i løpet av et år!

Når man så står der med sort belte sluttes sirkelen ved at man blir man selv satt til å trene barn fra 9 år! Dette kun fordi man har oppnådd høy grad som – i visse kretser – tilsier at man er skikket som trener nær sagt uansett alder. Denne type struktur representerer i våre øyne en fullstendig fraskrivelse av ansvar fra de/den som står med hovedansvaret i klubben.

Motsatt finner man et verdigrunnlag som bygger på interessen i enkeltindividet – i dette tilfellet barnet. Her stilles det krav til at barnepartiet først og fremst har kvalifiserte personer som ivaretar dem. Da handler det ikke om at dette nødvendigvis er personer som har den ene eller den andre beltegraden, men at dette er ansvarspersoner; voksne mennesker som kan plukke opp signaler, sette ned foten, ivareta opplæring og motivere uten å kjøpe barnets tillit med materielle verdier (som nye /raske beltegrader i dette tilfellet).

 

Poenget med  graderinger for barn og unge, er at de skal lære seg å få betalt for å yte mer. Derfor er dette med å gi bort «lette» belter til barn med på å undergrave en av de sterkeste grunnleggende prinsipper som man prøver å overføre fra trening og til det dagligdagse liv.

I Ringerike Karateklubb jobber vi målbevisst med å dyrke enkeltindividets muligheter og skape et godt (trenings)miljø hvor man lærer seg å jobbe for gevinst, ikke motta for passivitet. Dette mener vi at vi er godt i gang med, i og med at vi kan vise til en enorm aktivitet som mange tilsvarende klubber ikke er i nærheten av.

Oppskriften er enkel – vi følger de samme linjene som vi lærer bort: Jobb knallhardt, og du vil høste gevinst!

Dette innlegget ble publisert i Artikler om trening. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..